Har du sett sci-fi-filmen «Interstellar»? Den om de som drar ut i space for å lete etter en annen beboelig planet?

Beklager sci-fi-referanse, vi holder på å sovne av det selv, men poenget var bare at den filmen på en utmerket måte viser at tiden er relativ. Altså at det vi opplever som én time her på jorda, ikke er én time overalt.

Ehh, nå er vi på dypt, dypt vann, dere. Men Wikipedia forteller oss at tidsdilatasjon er en av konsekvensene av relativitetsteorien. Ifølge sistnevnte finnes det ingen absolutt tid. Tiden påvirkes blant annet av gravitasjonsfeltet. Det betyr altså at tiden går med forskjellig hastighet avhengig av hvor man er i et gravitasjonsfelt.

For oss på jordkloden går den ganske likt, altså. Men jo lenger ned i et gravitasjonsfelt man kommer, desto saktere går tiden.

Geddit?

Tid er ikke tid!
Det er så veldig rart. I «Interstellar» tilsvarer noen MINUTTERS opphold på en planet i en annen galakse flere ÅR på jorda.
Nå er det sånn at det ene ordet i science-fiction-film nettopp er fiction, så ikke legg så mye vekt på akkurat det der.
Men bare TANKEN på at tid ikke er tid. Det sprenger hodene våre.
Det går jo ikke an!

Beklager at denne oslobloggen plutselig ble en fysikkblogg. Det var bare det bildet av de to på krakken som fikk oss til å tenke på Maj Britt Andersen og «sitte på en benk en times tid», og så på Einstein, som sa noe om at én time ved siden av en vakker kvinne på en benk føles som ett minutt, men at ett minutt sittende på en varm stekeovn føles som én time. Og plutselig hadde vi viklet oss inn i relativitetsteorien og sci-fi og gravitasjonsfelt.
Sånn kan det gå.

Uansett. I dag er det torsdag, 29. oktober 2015, vi befinner oss i Oslo, der én time er én time.
Hvis du ikke sitter på en benk med utsikt over denne stygge byen, da.
Da er kanskje én time bare ett minutt.

Sted: Nedenfor Rødbergveien på Årvoll
Foto: Tone Linn Hammervik